Debattinnlegg · Kommunal Rapport · 23. juni 2026
Eldreomsorgens dilemma
Hva vet vi egentlig om kvaliteten på kommunale tjenester til eldre? Mindre enn vi tror, og det skyldes ordet alle gjemmer seg bak: forsvarlig.
Argumentet i tre trinn
Loven krever forsvarlighet
Forsvarlighet er et juridisk minstekrav uten tydelig innhold. Det sier hva som er ulovlig dårlig, ikke hva som er godt. Innenfor «forsvarlig» kan kommunene legge seg nesten hvor de vil.
Innbyggerne forventer omsorg
Trygghet, tid, aktivitet og livskvalitet. Det er det folk mener når de sier eldreomsorg. Det står ikke i loven.
Gapet vokser
Riksrevisjonen sier tjenestene ikke er dimensjonert for det som kommer: kommunene mangler planer, folk og kapasitet mens behovene øker. Kommunene svarer at tjenestene er forsvarlige. Begge deler er sant.
«Vi risikerer en situasjon der tjenestene formelt er forsvarlige, men reelt utilstrekkelige.»
Avvik er ikke det samme som dårlig kvalitet
Innlegget tar også et oppgjør med hvordan vi leser avviksstatistikk. Mange registrerte avvik kan bety at de ansatte har en kultur for å si fra, ikke at tjenesten er dårlig. Få avvik kan bety det motsatte. Systemene speiler kulturen på arbeidsplassen like mye som kvaliteten beboerne får. Fra sykehjemsrunden i Agder vet jeg at spennet mellom kommunene er stort, selv om alle rapporterer «forsvarlig».
Det jeg ber om
En grunnleggende diskusjon om hva som er kommunens kjerneoppgaver overfor eldre, hva som er minstestandard, og hva slags kvalitet vi faktisk ønsker oss. Ikke flere planer og bedre systemer alene. Uten den diskusjonen får vi tjenester som består alle tilsyn og svikter alle forventninger.
Samme tema, lengre form: kronikken Elefanten i rommet i eldreomsorgen. Bakgrunnen om rollen finner du under Eldreombudet.