Små tekster · Facebook · 20. august 2026
Hånd i hånd
Etter at mamma fikk Alzheimer, har jeg skrevet små tekster på Facebook, ofte rett etter et besøk. Her er åtte av dem, fra august 2025 til august 2026. De handler om sorgen, den dårlige samvittigheten og det som fortsatt er der: ei hånd å holde i.
Tekstene står slik jeg skrev dem på Facebook. Jeg har bare tatt ut emneknagger og hjerter. Datoen over hver tekst er dagen jeg delte den.
Demensomsorg og tilpasset aktivitet
På tur, hånd i hånd. Foto: privat. De små tingene og nærhet, som å holde ei hånd!
Den evig dårlige samvittigheten for at en ikke har besøkt mamma på noen dager. Selv om jeg vet at mamma har det bra, og får mye besøk så gnager den dårlige samvittigheten i meg i en travel hverdag. Tanker som burde, må og skulle, og den følelsen av at en ikke alltid og ofte ikke strekker til. Men jeg vet at mamma er i trygge hender. Vi er heldige som har mamma på en fantastisk avdeling med dedikerte og flinke ansatte som yter sitt beste og litt til hver eneste dag.
Gleden hun viser når hun ser meg er rørende. For selv om hun ikke alltid husker vår relasjon, så sitter følelsene der. Det er så sterkt! At følelsene sitter så dypt og er så ekte. For fine mamma kan ikke skjule sine følelser, og de er ekte.
I dag gikk mamma og jeg en liten tur mens vi holdt hverandre i hånda. «Det er så trygt og godt å holde deg i hånda» sier mamma mens vi gikk en rolig tur rundt sykehjemmet. Hun smiler og sier «jeg har det godt her» Så lite skal til.
Det er disse øyeblikkene som er verdifulle, og som må omfavnes.
For mamma, du er min fine mamma.
Først delt på Facebook, 17. august 2025.
Mye skjer i løpet av fire år
Mamma og jeg. Foto: privat. Mye skjer i løpet av fire år. Livet kalles det - på godt og vondt. Ofte føles det som om det var igår at du så uendelig stolt holdt ditt minste barnebarn. Men fire år har alt gått.
Tiden flyr, sykdommen utvikler seg altfor fort. En vond erkjennelse av at ting ikke ble som vi ønsket. Men oppi alt så er det mange fine stunder. Stunder jeg ikke skulle vært foruten.
For fine mamma, du stråler hver eneste gang du ser dine to barnebarn, selv om ordene, tid og sted gradvis forsvinner, så sitter dine ekte følelser der. Den spontane emosjonelle gleden hvor tårene dine kommer når du ser oss. Tårene som forteller historien om en ubetinget kjærlighet til dine to barnebarn som du blir så glad for å se. En glede som er så sterk. Disse øyeblikkene er sterke, og skal lagres i hjerte.
For mamma, du er min fine mamma og bestemor.
Først delt på Facebook, 1. september 2025.
Hvem er bestemor? Hvem var bestemor før hun ble syk?
Mamma og jeg. Foto: privat. Ofte tenker jeg på hva, og hvordan, Minsten vil huske bestemor. I motsetning til hun eldste, som har opplevd den gode, rause og inkluderende bestemoren med det nære forholdet, har Minsten bare sett den «syke» bestemoren.
For mens hun eldste har fått med seg den gradvise endringen hos bestemor. Det er sårt å miste et menneske du er glad i, og her står et barn i en ventesorg. Hun er ikke alene – mange står i samme situasjon, men det snakkes altfor lite om.
For mens hun eldste savner den friske bestemoren og sørger over det hun gradvis mister, aner ikke Minsten hvem eller hva hun snakker om. For ham er det naturlig at bestemor tuller mye.
Oppi denne tosidigheten deler de likevel en bestemor som alltid lyser opp av glede, med tårer i øynene når hun ser dem. Ofte sier hun: «Å, jeg blir så glad at jeg nesten vil gråte.» Til tross for at hukommelse, kognitiv funksjon og orientering i tid og sted forsvinner mer og mer, sitter disse to barnebarna sterkt i hennes følelser. Kjærligheten og stoltheten mamma/bestemor viser er så vakker – midt i det vonde. Det vonde med sorgen over at livet ikke ble som vi så for oss. Sorgen over den faktiske situasjonen, sammenlignet med den vi ønsket oss.
Erkjennelsen er at det viktigste nå, er hva som er det beste for mamma: ro, trygge omgivelser og en god hånd å holde i. De små tingene som skaper forutsigbarhet.
Demensomsorgen har et godt stykke igjen å gå – særlig når det gjelder pårørende og kompetanse om ventesorg. Ikke én fagperson har spurt hvordan barnebarna opplever å se at bestemor gradvis forsvinner og endrer seg. Da jeg etterspurte en samtalegruppe for barn i samme situasjon, fikk jeg beskjed om at dette var en uvanlig forespørsel, og jeg ble henvist videre. Da kjente jeg på avmakt. For i en tidlig fase svikter systemene som skulle gi veiledning og trygghet.
Hjertesukk: Snakk med pårørende – ikke om dem. For pårørende er mer enn bare ektefelle. Det er så mange flere, og barnebarn rammes også når bestemor eller bestefar blir rammet av en alvorlig, dødelig hjernesykdom som demens faktisk er.
«Snakk med pårørende – ikke om dem.»
Først delt på Facebook, 20. september 2025.
Da var det deg og meg mamma
Hånd i hånd, som alltid. Foto: privat. Etter en god kopp kaffe gikk vi en liten tur rundt sykehjemmet, hånd i hånd som alltid. «Det er så godt å holde deg i hånda» sier alltid mamma. Den nærheten er god. Mennesker med demens trenger også nærhet og ei god hånd å holde i. Tror denne enkle nærheten er noe av viktigste for mennesker med demens. Nærhet og trygghet. Ei god hånd å holde i. Å vite at noen ser de og viser trygghet.
I dag skjedde det er sterkt øyeblikk mens vi gikk. Så sterkt at tårene mine trillet lenge. Tårene som forteller en historie - en historie om savn, glede og det sterke øyeblikket over at mamma i ett par minutter ble den mammaen jeg kjenner.
Jeg sa til mamma «selv om du er syk mamma, så vet jeg at du er her, jeg liker ikke ordet pårørende. For du er min fine mamma, selv om du er syk. Jeg liker ikke å være pårørende- for du er mammaen min.
Så skjedde det noe. Mamma så på meg og snakket i to-tre minutter i hele setninger (som ikke har skjedd på veldig lenge), så sa hun «jeg er her Hanne, og takk for at du ser meg. Det er vanskelig å uttrykke meg» Vi hadde en emosjonell samtale om barndommen hvor hun fortalte ting jeg ikke har vært klar over. Hun smilte og sa «det er oss to Hanne, og jeg er så glad for at vi har hverandre og at du passer på meg og verdigheten min. Men vit at jeg har det godt her». Hun smilte og så gikk hun tilbake i skallet.
For hun blir godt ivaretatt på sykehjemmet, de ansatte er utrolige, men de skulle vært fler på jobb, så de hadde fått mer tid til personsentert omsorg.
Der gikk vi- hånd i hånd i en stillhet med visshet om at vi begge ser hverandre, syk eller ei. Så er mamma min fine mamma.
«Jeg er her Hanne, og takk for at du ser meg.»
Først delt på Facebook, 27. september 2025.
Rart hvordan tiden kan fly og stå stille samtidig
Hendene våre. Foto: privat. To år siden mamma flyttet hjemmefra.
Tårene rant stille – sorgen, tomheten, den dårlige samvittigheten… og roen over at hun nå var trygg. En ny epoke hadde begynt.
Til innlegget la jeg ved et dikt av Åse-Marie Nesse om å holde hverandre i hånda.
Først delt på Facebook, 5. januar 2026.
Når ordene forsvinner
I stillheten. Foto: privat. Når ordene forsvinner, forsvinner også minnene litt etter litt. Da er det godt å ha ei minnebok vi kan bla i sammen – i stillheten.
Vi smiler av øyeblikk som en gang var, og kanskje fortsatt kjennes trygge et sted der inne. For jeg tror følelsene lever videre, selv når ordene ikke lenger finner veien ut.
Og ja mamma… det gjør vondt når du ikke vet hvem jeg er. Det er vondt å stå i at sykdommen sakte tar mer og mer plass. Noen ganger savner jeg bare å være datteren din, slik vi en gang var. Det er sårt. Sorgen over det som ikke ble. Samtidig finnes det også en slags ro midt i alt det såre. For du møter fortsatt verden med et smil.
Kanskje er det akkurat der kjærligheten bor sterkest nå. Ikke i minnene du klarer å hente fram, men i følelsen av trygghet, varme og nærhet. Som kommer til utrykk i nettopp et smil.
Først delt på Facebook, 2. mai 2026.
Klesskapet i Narnia
Puslespill med mamma. Foto: privat. Det er både godt og vondt å besøke mamma på sykehjemmet. Til tider mest vondt. Vondt å se henne forsvinne litt mer inn i sin egen verden for hver gang.
Samtidig er vi heldige. Mamma er stort sett glad og fornøyd- happy go lucky, Selv om hun ikke alltid husker hvem jeg er, kjenner hun igjen følelsen – og blir oppriktig glad når hun ser meg.
En klok venninne sa en gang: «Demens er som klesskapet i Narnia.»
Du går inn i en ukjent verden, og ingen vet helt hva som møter deg der. Kanskje er det frykt og uro. Kanskje er det glede og trygghet. Vi som står utenfor, vet ikke hva mamma og andre med demens ser og opplever i sin egen lille Narnia-verden. Men noe ser de, og det preger følelsene og reaksjonene deres.
Den tanken har hjulpet meg til litt mer forståelse – og litt mer tålmodighet og ydmykhet på veien gjennom klesskapet sammen med henne.
«En gang konge eller dronning i Narnia, alltid konge eller dronning i Narnia.»
Kan du kjenne deg igjen?
Først delt på Facebook, 15. juli 2026.
To generasjoner. En hånd. Bestemor og minstemann
Minstemann og bestemor. Foto: privat. Bestemor var allerede i en tidlig fase av sykdommen da minstemann ble født. Han har derfor aldri møtt den «friske» bestemoren sin. Han vet at bestemor bor på sykehjem og er syk. Men de har på sitt vis, et forhold mellom seg.
Selv om fine mamma var syk da han ble født, husker hun ham. Det er så sterkt og fint.
Jeg skal være ærlig – det er sjelden barna mine er på besøk hos bestemor. Ikke fordi de ikke vil, men fordi jeg ønsker å skjerme dem. Jeg vil at de skal få beholde de gode minnene, og møte henne på en måte som føles trygg for dem. For det kan oppleves som utrygt og vondt når demensen kommer langt i forløpet. Det trygge kan bli utrygt.
Men i går tok minstemann og jeg en kort tur innom mamma. Hun satt og spiste kveldsmat da hun fikk øye på ham. Helt spontant sa hun:
«Neimen, der er du jo, gollet mitt. Han er så fin.»
Minstemann så på henne og smilte. Så tok de hverandre i hånda. Et lite øyeblikk. Men et øyeblikk fylt av bestemors kjærlighet.
Han vil aldri få møte den friske mammaen min og bestemoren hans. Aldri vil han få oppleve bestemoren slik hun var før sykdommen tok så mye plass. Men han får disse små glimtene.
For selv med demens, så sitter kjærligheten der. Den kan komme i et blikk. Et smil. En hånd som finner en annen hånd. Det er kjærlighet og den sitter dypt, syk eller ikke! Det er vakkert og sårt å tenke på.
Og noen ganger så enkelt som i ordene: «Gollet mitt.»
For mamma, du er fortsatt min fine mamma.
Først delt på Facebook, 20. august 2026.
Les også
- Om ventesorg: essayet om sorgen som begynner lenge før noen dør.
- Demenssykdom – en familiesykdom: foredraget mitt for pårørende og for dem som møter familiene.